Dagfinns blogg

KrF støtter det norske engasjementet for å beskytte sivilbefolkningen i Libya. Det er ikke ensbetydende med at vi var fornøyd med prosessen som ledet fram til denne beslutningen.

For KrF er det viktig at Storting og regjering står mest mulig sammen om så alvorlige beslutninger som å sende norsk militært personell ut i farefulle internasjonale oppdrag som det pågående FN-oppdraget i Libya. Når det nå rettes kritikk mot prosessen som ledet fram til den enstemmige tilslutningen til dette engasjementet, er det riktig å opplyse følgende:

KrFs stortingsgruppe gjennomgikk situasjonen i Libya umiddelbart etter FN-vedtaket 17.mars. Overfor regjeringen og offentligheten ga vi uttrykk for støtte til FN-resolusjonen, men mente at Norge burde avvente en eventuell rolle for NATO og en påfølgende henvendelse fra alliansen, før vi ga tilsagn om norske bidrag. Vi ga også uttrykk for at Stortingets organer burde konsulteres så snart som mulig. Vi mente at involveringen av Stortinget i beslutningen skjedde for sent, og viste til at Danmark gjennomførte en folketingsbehandling allerede 18.mars. Hadde man avventet avklaringen av NATOs rolle slik KrFs holdning var, hadde man også gitt seg selv mer tid til å gå de nødvendige runder før forpliktende tilsagn ble gitt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forleden var jeg med på en uvanlig familiefeiring. Jeg var invitert inn i hjemmet til Wubuti Shumi i Adama Udie-distriktet, sør for den etiopiske hovedstaden Addis Abeba. Trebarnsfamilien hadde nettopp blitt tildelt sin “helsedeklarasjon” av den lokale helseposten.

Den oppnår de etter å ha gjennomført alle vaksinasjoner, utbedret sanitære forhold og hygiene hjemme og fulgt opp andre sentrale forebyggende helsetiltak. Nå feires denne milepælen i det enkle hjemmet på ekte etiopisk vis med kaffe og hjemmebakt brød. Mor Wutubi med ettåringen på armen viser stolt fram hvordan de nå lever adskilt fra husdyrene, jeg får se den nye latrinen og vannposten. Kjøkkenet i jordhytta er nå adskilt fra sove- og oppholdsrom slik at røyken fra den åpne flammen ikke skaper stadig luftveisproblemer. Slikt har jeg jo særlig sans for.

Etiopia er et av verdens fattigste land. Med sine 88 millioner innbyggere er det Afrikas tredje største. Regjeringen har et imponerende program for å bekjempe fattigdom. Bedre folkehelse er en hovedstrategi som både redder liv og bygger velstand.

Sentralt i dette arbeidet står lokale helsearbeidere. To og to bemanner de lokale helseposter, med et års grunnleggende helseutdanning etter videregående skole. Ethiopias helsemål er ambisiøse. Vaksinasjonsdekningen er ett av dem. Og det nytter. På ti år har dekningen av trippelvaksine økt fra 56 til 79 prosent. Men ennå er det langt igjen til alle barn i dette folkerike landet er der Wubuti og hennes familie er i dag. Derfor har GAVI (den globale vaksinealliansen) forpliktet seg til å støtte vaksinesatsingen i årene som kommer. Erfaringene fra Adama Udie viser at satsingen på å styrke den lokale helsetjenesten er en nødvendig del av bestrebelsene på å sikre alle verdens barn retten til vaksiner som beskytter mot sykdom de ellers ville dø av.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det fremste målet med terrorhandlinger er å spre frykt. Hvis frykten får spre seg blant folk flest, vil bombemannen i Stockholm ha oppnådd mye. Sveriges statsminister har på en forbilledlig måte stått fram denne helgen med alvoret i selvmordsattentatet som bakgrunn. Han har fordømt, men samtidig advart mot å hoppe til konklusjoner. Han har inngitt ro, trygghet og verdighet i situasjonen som er oppstått.

Aftenposten advarte mandag på lederplass mot å gjøre frykten til politisk rådgiver. Den advarselen bør vår egen justisminister ta til seg. Gjennom hele helgen har han forsøkt å kople regjeringens forslag om tilslutning til EUs datalagringsdirektiv til selvmordsattentatet i Stockholm. Det er å spille på frykt. Det viser at regjeringen mangler argumenter for sin sak. Hvis regjeringen mente at virkemidlene i direktivet var tvingende nødvendige for å hindre terroranslag mot Norge, burde den ha fremmet og fått vedtatt dette som nasjonal lovgivning for lengst.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Audun Lysbakken er en ærlig mann. Nå har han sluppet katta ut av sekken: Regjeringen vil gjerne fjerne kontantstøtten. Men det koster for mye å tvinge de som velger kontantstøtte over i barnehager. Derfor venter den og piner heller ned verdien av stønaden.

For alle som har lurt på hvordan regjeringen tenker om kontantstøtten, kan jeg nå anbefale barneminister Lysbakkens uttalelser, gjengitt i Stavanger Aftenblad i helgen:

-Det å fase ut kontantstøtten medfører et økonomisk løft. Vi sparer kontantstøtte, men må bruke mer penger på å skaffe barnehageplasser, sier Lysbakken.

Kontantstøtten utgjør i år nærmere 40.000 kroner på årsbasis. Statsstøtten til en barnehageplass utgjør mer enn det dobbelte. Retten til barnehageplass er dessuten lovfestet.

Lysbakken innrømmer at det blir dyrere å avvikle ordningen for toåringene, men han mener at det vil være samfunnsøkonomisk fornuftig i et langsiktig perspektiv.

Men det egentlige problemet er dette: Det finnes titusener av foreldre i dette landet som ikke ønsker å benytte seg av sin rett til barnehageplass. De vil ha rett til å velge. Og de fortsetter å velge annerledes enn regjeringen til tross for at de rødgrønne slanker kontantstøttens verdi. Kanskje det burde få en ærlig tenkende statsråd til å tenke litt annerledes om sin planer om å ensrette barneomsorgen her i landet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 Det går ikke an å love de eldre styrkede rettigheter og etterpå hevde at man bare viderefører gjeldende rett og derfor ikke trenger å betale det det koster.

Det går ikke an å sende brev til landets pensjonister i en valgkamp med løfter om en verdig eldreomsorg, for deretter fortelle dem at det skal være gratis.

Det går ikke an å pålegge kommunene skjerpede krav til kvaliteten i eldreomsorgen og deretter nekte å gjøre opp for seg.

Det går ikke an å forhandle seg fram til en avtale om en styrket rettslig stilling for landets eldre, love at pengene skal følge reformen, for deretter å hevde at forslaget ikke medfører økonomiske konsekvenser.

Regjeringen må snarest rydde opp i det rotet den har skapt omkring Verdighetsgarantien for eldreomsorgen. KrF og Venstre hadde aldri gått med på noen avtale om dette dersom den ikke hadde betydd sterkere juridiske rettigheter for de eldre og en garanti for at pengene skulle følge reformen ut til kommunene. Det har da også regjeringens forhandler, daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen bekreftet. Derfor er det et avtalebrudd om regjeringen ikke omgående retter opp dette.

Det er ikke bare KrF og Venstre som har grunn til å føle seg lurt. Det har også landets kommuner. Men først og fremst er det landets eldre og deres pårørende som er tatt ved nesen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

..hver fallen er venn og bror”. Strofen fra Nordahl Grieg er nær i minnet etter meldingen om tapet av fire norske soldaters liv i Afghanistan. Afghanistan er langt borte, men idag er krigen Norge deltar i, kommet nær oss alle. Vi står sammen i sorgen.

Straks slikt skjer, skal noen ha debatt. Debatt om vi egentlig burde vært der. Den debatten har vi hatt med jevne mellomrom og på langt mer passende tidspunkter enn på en slik dag. Vi hadde den i Stortinget i vår. Alle partier slutter opp om det oppdraget vi har påtatt oss. Men en slik tilslutning følger et ansvar for å stå opp for det vi er med på også på de dagene da det koster. Ja, aller mest på slike dager trenger våre styrker å vite om støtten fra Stortinget og et stort flertall i opinionen. Så skal vi gjerne ta debatten om hvordan vi løser vårt oppdrag og hvor lenge vi skal være med. Idag er min korte melding som statsministerens: Vi kom inn med våre allierte og vi går ut med våre allierte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

KrF kjempet fram skattefradraget for gaver til frivilligheten. Nå truer finansministeren med å fjerne det. Da mobiliserer vi til ny kamp for en ordning som siste år ga friivilligheten nærmere 2 milliarder kroner i gavveinnntekter.

25 prosent av organisasjonenes inntekter kommer gjennom gavefradraget. Mer enn en halvmillion nordmenn gir sin støtte gjennom denne ordningen. ESA har kommet til at den strider mot EØS-avatalen fordi den ikke omfatter utenlandske organisasjoner. Finansdepartementet har tatt fram all sin tradisjonelle motstand mot fradraget. Vi kjenner lusa på gangen. Men finansministeren må se lengre. Ordningen har tilført mange milliarder kroner til frivillig arbeid i landet. Det vil ikke være det samme å ersstatte den med statstilskudd som skal deles ut av en statlig byåkrat. Nå må hele frivilligheten stå opp for en videreføring av gavefradraget, om nødvendig i en utvidet form. Problemene Finansdepartementet ser med det, er løst i andre land. De kan løses også i Norge. Er det vilje, er det vei.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Olje og energiministeren Terje Riis Johansen har unnlatt å oppfylle  sin plikt til å informere Stortinget i Mongstad saken. Et eksempel er at han i november 2009 mottok en rapport som la opp til halv i stedet for full Co2-rensning av Mongstad, samt utsettelse av hele prosjektet fra 2014 til sent 2015. Dette ventet statsråden til mai 2010 med å informere Stortinget om – nesten syv måneder. En påpasselig statsråd ville gjort det innen syv dager. Syv uker ville vært kritikkverdig. Syv måneder er utenfor alle grenser. Detter er heller ingen liten enkeltsak, men et av de aller største prosjektene Stortinget har tatt stilling til de siste årene, med investeringer i mange milliard klassen.

Regjeringen har ikke gjort jobben sin med å informere Stortinget. Da er det Stortingets jobb og kontrollere regjeringen og si i fra. Det gikk KrF i spissen for mandag.

Til Tv2 og NRK kommenterer statsministeren dette uten å berøre bruddene på informasjonsplikten, men kun ved å konstatere at statsråden har tillit hos det rødgrønne flertallet på Stortinget og hos ham selv .Om den grunnlovsfestede informasjonsplikten oppfylles synes  underordnet.  Dersom de rødgrønne virkelig mener at Riis Johansens oppfølging av informasjonsplikten er grei, og kan etterfølges av andre statsråder i senere saker, da er det ikke mye igjen av regjeringens plikt til å informere Stortinget.

 Visst har de rødgrønne flertall. Visst betyr det at de kan komme unna med å se gjennom fingrene med egne brudd på konstitusjonelle plikter.  Men jeg tror ikke det er klokt verken for folkestyret, eller regjeringen selv. For jeg tror ikke folket ser gjennom fingrene på regjeringens arroganse og ukultur ved neste valg. Og jeg tror ikke det er bra for landet om det utvikles en stoltenbergsk parlamentarisme der de konstitusjonelle pliktene kun må tas på alvor av mindretallsregjeringer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi bruker mer enn 97 prosent av helsebudsjettene våre til reparasjon av sykdom og skader. Nå vil helsedirektøren ha debatt om nedprioritering av høykost-behandling. Men han glemmer det viktigste: Opptrapping av innsatsen på forebygging kan spare langt større ressurser og gi flere økt livskvalitet.

Noen av de store pasientgruppene må belage seg på oftere å få nei til nye behandlingsformer fordi det er for dyrt, sier helsedirektør Bjørn-Inge Larsen. Han varsler en langt tøffere kamp om ressursene i helsetjeneen fremover. Han mener vi også bruker for mye penger på å forlenge livets siste fase.

Larsen reiser en viktig debatt. Han utfordrer med rette politikerne. Norge må ha styring på sine helsekostnader. Verdens rikeste land har hatt råd til det meste. Vi har unngått mange vanskelige valg når det gjelder kostbare behandlingsmetoder. Medisinske fremskritt vil gi stadig flere slike muligheter. Helsetjenesten må i mange tilfeller vurdere hva som er godt nok.

Men hovedproblemet i norsk helsepolitikk er at den er fokusert på reparasjon, diagnoser og det som ikke fungerer. Forebygging og rehabilitering forsømmes. De store folkesykdommene som forårsaker flest sykedager, uførhet og tidlig død kan forebygges. Men vi bruker bare 2,7 prosent av helsebudsjettet til forebygging. Vi har et overskudd på kunnskap og et underskudd på handling når det gjelder forebyggende folkehelsearbeid. KrF krever at andelen som går til forebygging dobles. Da kan vi også være med på å diskutere prioriteringer i forhold til kostnadskrevende behandlinger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mens oljen fortsetter å fosse ut fra borebrønnen i Mexicogolfen krangler de ansvarlige om skylda og presidenten oppnevner en granskingskommisjon. De fineste strendene sør i USA trues. Folket er målløse tilskuere til den maktesløshet som demonstreres. Det er naivt å tro at noe lignende ikke kan skje på våre kanter. Vi plikter å stille oss spørsmålet om hva vi kan lære av dette. Stiller vi strenge nok krav til de som forvalter sokkelen vår?

KrF vil over pinse ta intiativ til at disse spørsmålene blir stilt i stortingssalen. Dette angår også oss. Det pågår en debatt i fagmiljøene om krav til boreteknologi. De aktørene som nå krangler om ansvaret i USA er også aktive på norsk sokkel.Vi har også på norsk sokkel hatt flere alvorlige hendelser det siste halvåret som har hatt potensiale i seg til å bli større. Vi har som ambisjon at vi skal være best i verden på sikkerhet. Da må vi stoppe opp og stille de tøffe spørsmålene i kjølvannet av det som skjer i Mexico-gulfen.

God helg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende